Hvorfor?

«Da lillebror kom med Storken»

Hvorfor en hjemmeside? En YouTube kanal og foredragsholder? Er det ikke nok med den jobben jeg allerede har? Er det 40 års krisa som har tatt meg? Behov for oppmerksomhet? Er det en indre uro som jager etter nye prosjekter og oppgaver jeg kan kaste meg over? Eller er det rett og slett en prosess som har tatt seg god tid til å møte dagens lys?

Da jeg i 2007-2008 gikk gravid med med eldstemann datt det en tittel ned i hodet på meg? «Da lillebror kom med Storken». En kollega på jobben hadde akkurat gitt ut bok, og under en lunsjsamtale utfordret han meg «Du kan jo skrive bok du også». Lite viste han hva som surret rundt i hodet på meg, og som til stadighet i en periode på over 17 år ville være et tilbakevendende spørsmål: Kan jeg det? Ja, kanskje kan jeg det. Hva holdt meg tilbake?

Vi har jo alle hverdagen. Det kjente hamsterhjulet. Vi var midt i et «bygge hus prosjekt», og høygravid og diger som jeg var passet det ikke akkurat nå. Guttungen, som heter Mathias, ble født siste dagen i august 2008. Det holdt på å gå skikkelig dritt, men som så mye annet kan det fort gå godt igjen. Ikke mange månedene etter var kona mi gravid. Vi skulle ha nummer 2. Folk sa vi var krazy som fikk barn så tett. Ikke nok med at vi var to jenter som var blitt kjæreste, ja til og med gift. Vi skulle få barn og starte familie. Og nå med nr. 2. Å stikke frem hue med å skulle skrive bok nå var rett og slett langt utenfor både min komfortsone, kapasitet og ikke noe Janteloven, som jeg levde godt etter, tillot meg å gjøre. Det ble, som så mye annet, med tanken. Samtidig lever tanker, ideer, prosjekter, nye ideer, historier og fantasier gode liv i hodet mitt. Jeg så for meg et cover der Storken kom med en liten gutt i et regnbuefarget tørkle. Historien skulle handle om hvordan det er å få barn i samkjønnet ekteskap. Både de gode, og de mindre flaterende sidene. Utfordringer vi møtte, men som vi bare måtte løse. En helt vanlig bok om å få barn, å få søsken og hvordan leve som familie – en regnbuefamilie. Problemet var; jeg turte rett og slett ikke.

Jeg var for lengst ute av skapet som lesbisk, og vi hadde i løpet av kort tid rukket å inngå partnerskap, ekteskap og blitt mammaer. Ute av ett skap, så var et annet skap godt plassert i hverdagen – en følelse av utenforskap. Jeg skriver følelse, for det er det jeg tror det var. En sterk skam hadde overtatt den tidligere så godt bevarte hemmeligheten – at jeg er lesbisk, og jeg fant ikke fellesskapet jeg så inderlig lengtet etter. Et fellesskap der jeg, kona min og barna mine kunne delta akkurat som vi er. I denne følelsen av utenforskap vokste tanken om at jeg ikke skulle stikke meg ut. En tanke om at jeg ikke skulle «være så mye» og tanken om å gjøre noe så crazy som å skrive bok ble fortsatt bare med tanken. Familien vokste – barn nr. 3, barn nr. 4, hund, katter, hamster og kaniner…. Vi ble en kaosfamilie – en familie som hele Norge etter hvert skulle bli kjent med.

Prosessen fikk fart på seg i 2020 med en liten krise i heimen. En flamme var tent. Ilden økte på da jeg en ettermiddag i 2023 kom hjem fra jobb og ble møtt med en kort beskjed fra kona mi: «Jeg har meldt oss på et TV program jeg, og vi har fått beskjed om at vi kan være med«. Et familieprogram på TV2. Der vi, hele familien, skulle være med. Dette var starten på prosessen som skulle lede meg til her jeg sitter nå; En prosess, som fortsatt tikker og går, der jeg sakte men sikkert nærmer meg drømmen, tanken, ideen, ønsket og den indre motivasjonen om å gjøre noe for andre ved å formidle høyt og tydelig ut til de det måtte gjelde.

Samme år, 2023 gikk kona mi, dattera mi og jeg i Pride tog for første gang. Først i Oslo, så i Vikersund. Og ikke nok med det. Jeg holdt appell om å være skeiv. Og det er i denne appellen at nøkkelen til alt som så skulle skje og veien videre fra nå ligger, og det hele starter med ET TELT!